tirsdag 22. mars 2011

Ja vi elsker dette landet, men faen om du får!


Dette er skrevet for muntlig fremføring av min sønn Åsmund.

Åsmund
Snø'n hadde falt på Biristrand barneskole, det var vinterstider og det storslagene tusenårsskiftet var rett rundt lekeskuret, det var kaldt i luften og vi stod på rekke, ti- femten mann. Vi var soldater, akkurat som demonstrantene som nylig protesterte foran rådhuset for Maria Amelie, og alle de andre folka. Du vet, de uten papirer som ikke media skriver noe om, de tusener av innvandere som ingen Nordmann kan assosiere seg med fordi de ikke ligner på oss. Media ser altså ingen profitt i å skrive om dem. De voksne demonstrantene fredelige og ordentlige mens vi, var væpnet. Væpnet med ufoer og byggepinner som skolefritidsordningen senere skulle komme til å savne. Smuglet ut av våpenlagrene til skoletantene, de onde, store skoletantene. Knuste borgen dems gjorde vi, sønder og sammen. Nye grenser ble trukket og vi var de største i skolegården, mest makt, ressurser og olje(?)... Vi formet nesten et samfunn der ute i snø'n.
            Før vi tok over makten lå vi under de store guttas jernhånd, men. Vi var ikke små lenger, vi ville ikke lenger underkaste oss å la nasjonalfølelsen som hadde kokt til like lenge og vondt som den ekle semulegrøten de ga oss på SFO bli undertrykt lenger. Det tok mange uker å mobilisere nok barn til å slå ned på det harde regime. Vi tok inn mange barn og vi så ikke så nøye på hvem vi tok inn i opprørsstyrken, for vi trengte ressurssterke barn som ville bli kvitt 7. klassingene. Vi brøt oss ut, brøt oss ut som nasjonen Norge prøvde å gjøre under krigsårene, vi var helter som Max Manus og Gunnar Sønsteby. Nå som vi hadde bygget oss en nasjon, trukket våre grenser og stengt oss inne slapp vi ingen inn. Hverfall nesten ingen, det var noen få andre land som fikk adgang inn i landet vårt, alle de andre landene måtte enten ha en kjæreste innenfor eller en jobb å gjøre. Ja for det var flere land, tror du vi hadde verdenshærredømme eller?
            Vårt styre skulle vise seg å vare, men ikke lenger en til snøn smeltet. Nå har vi vokst opp og blitt rike, rike på oljepenger og lover som ikke kan tolkes på forskjellige måter, ikke en gang drøftes? I tenårene kom det inn ei lita jente, ei jente som senere skulle skrive bok, ta utdanning og som nå ikke vil gjemme seg lenger. Men i verdens beste land å leve i har vi ikke plass til fler, nei for vi er overpopulert av ressurssterke innvandrere med utdanning i Norge så sånne som deg vil vi ikke ha noen flere av. På trappen til nansen står nærmest vg klare til aksjon og smører på med med både åtte og ni politimenn som senere har vist seg å være to. I verdens beste land å leve i har vi ikke ressurser til å dele, vi har rett og slett ikke lommeboken til å være humane. Media, den fjerde statsmakt hjelper ikke akkurat til heller, de smører på med både politimenn, lover og vinkler ting akkurat sånn at det er profitt i det de skriver om. Hvor mange uker, måneder, år tar det før det er penger å tjene på Maria Amelie igjen? 
Åsmund Kristiansen Dæhlen


Jeg takker Åsmund som gjeste blogger! 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar