tirsdag 24. februar 2015

Elgen - skogens kongle


Meg selv:)
Jeg har skrive og lesevansker, i fagkretser kaller de det dyslektiker,  det er derfor jeg opprettet denne bloggen (olasstubbe.blogspot.com) i 2009, jeg gjorde dette for å lære meg å skrive bedre. Jeg er snart 50 år og opplever stadig vekk at folk påpeker mine skrivefeil foran andre, retter på ord som skulle være skrevet i ett med bindestrek, å/og, dobbelt konsonanter er også vanlige feil osv. Hvilken glede har disse menneskene av dette? De forstår jo hva som er skrevet, skrivefeilen er jo ofte en liten bagatell.

Hvorfor forventer noen mennesker feilfri tekst. hvorfor skal jeg som har lese og skrivevansker bruke så mye energi på å skrive riktig viss jeg blir forstått, jeg vet at jeg aldri vill lære og skrive helt feilfritt. noen tar faktisk ikke en mail eller tekst fra meg seriøst fordi den inneholder skrivefeil.  Er det slik at man ville gjort det samme ovenfor andre handikappede mennesker. Det er mange folk som gir til kjenne at de irriterer seg over skrivefeil og koser seg med å rette andre. Høyskoleforsker Sanna Sarromaa skriver blant annet i sin kronikk, «Det norske språkets forfall» , om hvordan hun retter på barnehageansattes skrivefeil. Og hvordan en av hennes kolleger valgte å sette en student til lavest mulige ståkarakter på grunn av en skrivefeil.
Er det slik at man ville gjort det samme ovenfor andre handikappede? Er det akseptert å si at men ikke takler å se rullestolbrukere, eller å gå bort på gata og peke på noen som halter?

Når dere går på gata ser dere hvem som har lese og skrivevansker? En av verdens største fysikere skal ha hatt lese og skrivevansker. Albert Einstein. Den gangen var det ikke mange som nådde langt, men i dag kan mange nå ganske langt, vår Statsminister er dyslektiker.

De som retter meg og andre med røde streker tenker garantert ikke på at han eller hun skulle gjøre narr av en med handikapp. Skrivefeil er ofte en liten bagatell, men små bagateller har en tendens til å hope seg opp etter en stund, en skal ha ganske sterk ryggrad for å fortsette å skrive når en aldri blir møtt med faglige motargumenter, men kun påpekninger av skrivefeil.

Men det er viktig å ikke svartmale situasjonen men se positivt på sitt handikap, jeg vil påstå et med et slikt handikapp lærer man mye som andre ikke kan. man lærer å være åpen om sine feil og mangler, skrivefeil er ikke lett å skjule for andre, den eneste måten da å få aksept for det er å være åpen og ærlig om det.

Denne ærligheten fører også til noen fordeler: man lærer og takle ting på en annen måte en andre, tør å spørre om hjelp. når man spør får man som oftest hjelp, folk liker å hjelpe hverandre. man lærer å tilegne seg kunnskap på andre måter, og alt dette er hvert å ta med seg i andre deler av livet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar