onsdag 19. august 2015

Vårdag i 1972 da det brænn i kjæften.


Je ble sju år denne våren, min bestefar hadde gitt meg en 10 kroner. Det var en slik blå fin seddel helt ny, med bilde av Fridtjof
Nansen humanist og fredsprisvinner. Jeg fikk den kanskje fordi bestefar hadde samme navn. Den gamle som ble erstatta var gul med bilde av Christian Michelsen. Penga brant i lomma, hadde itte hat så mye peeng før, tengte je skulle kjøpe det beste je viste. Å dæ hadde dom i Hunndalen hos han Petter Viken , han solgte dunder-salt mmmmm.  Noe ta det bæste je viste, slike sukkertøy som brænt i munn og var søte og gode ætterpå. Dom som husker,så solgte han dom slik at du kunne få 1 vis du hadde 5 øre, je hadde jo akkurat fått 10 kroner så je kjøpte likegodt for hele tiern. Dæ ble  to-hundre dunder-salt. Je vart så sår i kjæften, å da je la meg den kvællen smaka maten itte noen ting, tal og med salt sild sklei ned uten smak. og je var like blakk som før. men je lik dunder- salt fortsatt. om itte så mye på en gong.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar